byling
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; bylingen, bylinger 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
bylingen
ubestemt form flertall
bylinger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[by:`liŋ]
ETYMOLOGI
fra månsing byling; trolig fra svensk byling i
samme betydning; muligens avledet av bygel i
betydningen 'politi' (jf. dansk bøjle i betydningen 'fangelenke', jf. bøyle)
BETYDNING OG BRUK
muntlig
politikonstabel
; politibetjent
SITAT
-
to bylinger [kom] og slo kloen i meg