Det Norske Akademis Ordbok

busemann

busemann 
substantiv
ETYMOLOGI
fra nedertysk busemann, busmann, tysk Butzemann; jf. middelhøytysk butz, butze, av uviss opprinnelse, muligens til gammelhøytysk bōzen 'slå'; jf. buse
BETYDNING OG BRUK
1 
dialektalt
 underjordisk vesen som man skremmer barn med
 | jf. buse
SITAT
  • [det] hemmelige politiet på Haiti hadde sitt navn fra et afrikansk eventyr om en busemann som røvet barn om natten
     (Herman Willis St. Olav LBK 2004)
1.1 
overført, spøkefullt
 person som er streng eller slem
; person som virker skremmende
 | jf. buse
SITATER
  • å se en slik busemann [distriktslegen] komme, er mer enn nok
     (Johan Bojer Folk ved sjøen 270 1929)
  • bolsjevikerne … er fødte komedianter. Jeg vil si saa stort et ord, at de er Europas flotteste bussemænd
     (Øvre Richter Frich Halvkunstnere 9 1925)
  • til busemenner å være er de ganske hyggelige
     (Arthur Omre Smuglere 71 1935)
     | om politifolk
  • du er ansatt på baksiden av propagandaministeriet. Du er så å si ansatt som offentlig busemann
     (Jens Bjørneboe Før hanen galer 189 1952)
  • jeg speedet opp og trakk nesten armen av meg for å få Bamse fort forbi huset til denne busemannen
     (Babbis Friis Baastad Ikke ta Bamse 87 1964)
  • skulle man ha bruk for å skremme folk til lydighet, er disse perfekte busemenn å ha
     (Torgrim Eggen Jern LBK 2010)
2 
muntlig, barnespråk
 snørrklump i nesen
; buse
SITATER
  • du har en bitteliten busemann i nesehuset
     (Frode Øverli Pondus. Andre omgang 40 2002)
  • ikke spis busemenn, det er ekkelt
     (Kjetil Stensvik Østli Politi og røver LBK 2009)