bue - Det Norske Akademis ordbok

bue

verb

MODERAT BOKMÅLbuet, buet, buing

preteritum

buet

perfektum partisipp

buet

verbalsubstantiv

buing

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[bu:`ə]

ETYMOLOGI

trolig dansk form bue, av gammeldansk bughæ, bwæ, tilsvarer norrønt buga 'bøye', beslektet med bue; jf. også buet

BETYDNING OG BRUK

danne, beskrive en krum linje

SITATER

over Leiden buede han [Ole Bull] ned til Münster

(Henrik Wergeland Samlede Skrifter VIII 100)

| reiste han i bue
de tindrende snebolde med vinger på, som i millioner krydser hinanden, buende, dalende, skrigende

(Bjørnstjerne Bjørnsons fortællinger 217)

| om fugler
en arm af havet, som buede ind

(Bjørnstjerne Bjørnsons fortællinger 359)

refleksivt

bue seg

danne buer

; krumme seg

SITATER

fjeldene buede sig over os til mægtige hvælvinger

(Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 219)
der dirred maanelyset – der flakked engtaagen – der bued og bugned sig akre og trær

(Ragnhild Jølsen Samlede skrifter I 19)
[hinsides dalbunnen] buet en lav bakke langlig sin ryg mot himmelen

(Sigrid Undset Jenny 5 1911)
de store dørene er slått opp mot terrassen og bukta, gardinene buer seg innover

(Kjersti Scheen Vårmåne 74 1986)
det hang et stort maleri … på veggen i en stor trapp som buet seg opp til annen etasje

(Toralv Maurstad For et liv 244 2012)