bråk substantiv BØYNINGen; bråken, bræker genus maskulinum (femininum) ubestemt artikkel en bestemt form entall bråken ubestemt form flertall bræker UTTALE[brå:k] ETYMOLOGI fra middelnedertysk brake 'bråkemaskin'; jf. braken; se bråke; beslektet med bråk BETYDNING OG BRUK 1 fagspråk rillebenk til å bråke lin på ; bråkebenk 2 fagspråk apparat som myker lær ; lærbråk 3 matlagning, om eldre forhold knamaskin med en stokk som kan heves og senkes og en trekniv på undersiden til å kna deigen med
