brytje
substantiv
BØYNINGen; brytjen, brytjer 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
brytjen
ubestemt form flertall
brytjer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[bry`tjə]
ETYMOLOGI
etter norrønt bryti (genitiv brytja), til verbet brytja 'dele ut', grunnbetydning 'person som porsjonerer ut maten'; jf. også formen bryte
BETYDNING OG BRUK
arkaiserende, om forhold i norrøn
tid
mann som holder oppsyn med husfolkets (eventuelt trellenes)
arbeid på en gård
; gårdsbestyrer
SITAT
-
[han gadd] hverken se eller tale med sine egne landsæter og brytjer| jf. landsete