brunke verb BØYNINGbrunket, brunket, brunking preteritum brunket perfektum partisipp brunket verbalsubstantiv brunking UTTALE[bro`ŋkə] ETYMOLOGI avledet av brun; jf. færøysk brunka BETYDNING OG BRUK 1 dialektalt gjøre eller farge brun 2 bli brun 3 se brun ut
