Det Norske Akademis Ordbok

brant

brant 
substantiv
Informasjon
BØYNINGen; branten, branter
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
branten
ubestemt form flertall
branter
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[brant]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
jf. svensk substantiv brant, til adjektivet brant; samme ord som bratt
BETYDNING OG BRUK
foreldet, sjelden
 bratt fjellskråning, fjellside
; bratte
SITATER
  • meer end borgløs kommandant gjælder nu den bratte brant
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter II 51)
  • paa fjeldets branter klavre
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter I 217)
  • han var en dygtig, norsk natur, som lagde sin vej over brant og ur
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede Digte II 49)
  • oppe på Voksenåsens brant
     (Aftenposten 1965/420/6/7 Halfdan Olaus Christophersen)