brank substantiv BØYNINGen; branken, branker genus maskulinum ubestemt artikkel en bestemt form entall branken ubestemt form flertall branker UTTALE[braŋk] ETYMOLOGI til branke BETYDNING OG BRUK 1 dialektalt skade forårsaket av slitasje 2 dialektalt slitt, avskavet stykke på tau
