brank
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; branken, branker 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
branken
ubestemt form flertall
branker
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[braŋk]
ETYMOLOGI
til branke
BETYDNING OG BRUK
1
dialektalt
skade forårsaket av slitasje
2
dialektalt
slitt, avskavet stykke på tau