brande substantiv BØYNINGen; branden, brander genus maskulinum ubestemt artikkel en bestemt form entall branden ubestemt form flertall brander UTTALE[bra`n:ə], [bra`ndə] ETYMOLOGI variantform (svak form) til brand BETYDNING OG BRUK muntlig stor, kraftig kar | jf. brand SITATER en svær «brande» med hvit skjorte med korte ermer over svulmende muskler (Østlandets Blad 1968/4/3) Ulrik var en diger branne. Han kjørte lastebil (Mona Lyngar Gris 23 1985) en diger branne av en mann (Karl Ove Knausgård Min kamp 6 135 2011)
