brakk
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; brakken 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
brakken
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[brak:]
ETYMOLOGI
fra middelnedertysk brāke 'nypløyd land' (tilsvarer tysk Brache 'brakkmark'); beslektet med brekke; grunnbetydning 'oppbryting av jord'
BETYDNING OG BRUK
1
landbruk
UTTRYKK
hel brakk
jord som man har bearbeidet uten å la den bære avling
halv brakk
jord som man har bearbeidet og bare lar bære grøntfôr
e.l.
2
landbruk
pløying og harving av oppbrutt, men usådd jord
| jf. høstbrakk
SITAT
-
rugen blev tatt inn i åkeren efter brakken