brakett
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; braketten, braketter 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
braketten
ubestemt form flertall
braketter
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[brake´t:]
ETYMOLOGI
via engelsk bracket, enten direkte eller via fransk braguette fra spansk bragueta, diminutiv
av braga, fra latin braca, entall av bracae (flertall) 'bukser'
BETYDNING OG BRUK
1
(mindre) platestykke brukt til å forbinde og avstive større
konstruksjonsdeler som skal stå loddrett på hverandre
; kne
; kneplate
2
holder av forskjellig form, som noe festes til eller med
; veggarm
; knekt
SITAT
-
solide braketter må til(Arbeiderbladet 1970/240/20/7)