Det Norske Akademis Ordbok

brøte

brøte 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLbrøtet, brøtet, brøtning
preteritum
brøtet
perfektum partisipp
brøtet
verbalsubstantiv
brøtning
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[brø:`tə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt brjóta; tilsvarer bryte
BETYDNING OG BRUK
dialektalt, skogbruk, om eldre forhold
 velte (tømmer) i elven og fløte (særlig i mindre vassdrag hvor det fløtes med damvann)
SITAT
  • som verbalsubstantiv
     
    da Bartvald litt efter onnen drog nordover dalen for at gaa med i brøtningen, tok han til at kjende sig roligere
     (O. Lie Singdahlsen Hallinger 26 1915)