bonitur
substantiv
BØYNINGen; bonituren 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
bonituren
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[bonitu:´r]
ETYMOLOGI
via tysk Bonitur, avledet av bonitieren 'vurdere
bonitet' med suffikset -ur, fra latin -ura, suffiks som danner feminine
substantiv; jf. latin bonitas 'godhet, god tilstand, fortrinnlighet'
BETYDNING OG BRUK