Det Norske Akademis Ordbok

bløyte

bløyte 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; bløyten / bløyta, bløyter
genus
maskulinum / femininum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
bløyten / bløyta
ubestemt form flertall
bløyter
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[bløi`tə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt bleyta, avledet av blautr; se bløt; jf. tilsvarende dansk form bløde, jf. formen bløte
BETYDNING OG BRUK
1 
væte
; kraftig regn
SITATER
  • jamen spaar jeg tordenbrak og bløte til kvelden
     (Tryggve Andersen Samlede fortællinger III 304)
  • lidt bløite tog vi os ikke saa nær af
     (Otto Sverdrup Nyt Land II 473 1903)
2 
gjennombløtet grunn
 | jf. rotbløyte
SITATER
  • han [måtte] stampe ivei med sviende føtter i bløjten
     (Bjørnstjerne Bjørnson På Guds veje 42 1889)
  • [hestebena slasket] i bløte
     (Sigrid Undset Korset 329 1922)
  • regnet var nær. Godt regn … Ikke for hardt og stritt, men et som ville vare lenge og gi fin bløyte
     (Lars Mytting Svøm med dem som drukner 25 2014)
3 
bløtfôr
 | jf. sørpe
SITAT
  • de laget bløite til dyra
     (Magnhild Haalke Åkfestet 100 1936)
4 
muntlig
 kraftig rus
; fyll
 | jf. rotbløyte
SITATER
  • skikken med den sjeldne bløyte preget nordmenn gjennom hundrer av år
     (Dagbladet 1995/335/2/3)
  • vi må ta oss ei bløyte på byen snart
     (Jørgen Gunnerud Gjerningsmann: ukjent 124 1998)