Det Norske Akademis Ordbok

blåser

blåser 
substantiv
BØYNINGen; blåseren, blåsere
UTTALE[blå:`sər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av blåse med suffikset -er; jf. også sammensetningen glassblåser
BETYDNING OG BRUK
1 
brukt som annetledd i sammensetninger
 person som blåser
 | jf. glassblåser, jernblåser
2 
musikk
 musiker som spiller blåseinstrument
EKSEMPEL
  • strykere og blåsere
SITATER
  • hvorfor ikke la blåsera sleppe tel?
     (Einar Rose Ingen rose uten torner 101 1954)
  • en besetning ganske langt fra tradjazzens «tre blåsere + komp»
     (Bjørn Stendahl og Johs Bergh Sigarett stomp 242 1991)
  • musikk av store komponister utsatt for blåsere
     (Børre Qvamme Halfdan Kjerulf og hans tid 90 1998)
  • janitsjarmusikkens blåsere
     (Espen Haavardsholm Det innerste rommet LBK 1996)
  • [denne] serenaden var opprinnelig en nonett eller oktett for blåsere
     (Dag Østerberg Brahms LBK 2003)