Det Norske Akademis Ordbok

blåning

blåning 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; blåningen, blåninger
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
blåningen
ubestemt form flertall
blåninger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[blå:`niŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til blåne, avledet med suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
1 
det å blåne, gjøre blå
SITAT
  • [klager over] blåning ved for tidlig hugst
     (Drammens Tidende 1962/76/6/1)
2 
overført
 det å blåne(s), få en mørk, dyp fargetone eller klang
 | jf. blåne
3 
luft som blåner
SITAT
  • skulde jeg bli dig den gode hyrde og bære dig op gjennom blaaningen ungt
     (Olaf Bull Digte 76 1909)