blingsen substantiv BØYNINGen genus maskulinum ubestemt artikkel en FULL BOKMÅLSNORM UTTALE[bli`ŋs(ə)n] ETYMOLOGI verbalsubstantiv til blingse BETYDNING OG BRUK foreldet det å blingse, være skjeløyd SITAT [hun] ser sin egen blingsen, ser barna gjøre miner til hverandre (Cora Sandel Alberte og Jakob 231 1926)
