bling
substantiv
MODERAT BOKMÅLet; blinget 
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
bestemt form entall
blinget
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[bliŋ:]
ETYMOLOGI
fra engelsk bling, trolig lydord som skal gjengi lyset som reflekteres fra juveler
BETYDNING OG BRUK
muntlig, kollektivt
glitrende, prangende smykker eller detaljer (både ekte
og juggel)
SITAT
-
de kjøper piratutgaver av basketballtrøyer på Youngstorget, og blinget deres er rent juggel(Aftenposten 28.08.2008/del 2/2)