blenker
substantiv
BØYNINGen; blenkeren, blenkere 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
blenkeren
ubestemt form flertall
blenkere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ble`ŋkər]
ETYMOLOGI
fra tysk Blänker, avledet av middelhøytysk blenken 'bevege hit og dit'
BETYDNING OG BRUK
militærvesen, foreldet
soldat i for- eller etterpatrulje som deltar i spredte
trefninger
| jf. tiraljør
SITAT
-
disse trær … er skogens blænkere