Det Norske Akademis Ordbok

blamere

blamere 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLblamerte, blamert, blamering
preteritum
blamerte
perfektum partisipp
blamert
verbalsubstantiv
blamering
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[blame:´rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
via fransk blâmer 'bebreide, misbillige, klandre', fra latin blasphemare, fra gresk blasphemein; jf. blasfemi
BETYDNING OG BRUK
ofte refleksivt
 stille i et uheldig lys
; dumme ut
; beskjemme
EKSEMPLER
  • den uttalelsen blamerte ham stygt
  • de blamerte seg på møtet i går
SITATER
  • vort værft er blameret, hvis folk får sligt at vide
     (Henrik Ibsen Samfundets støtter 121 1877)
  • rædsel for at hans kjære bryder Popofski skulde blamere sig
     (Lys og Skygge 1908/nr. 9/13 Kristian F. Biller)
     | fra fortellingen «Manden med Jernmasken»
  • jeg er blamert for hele gården, forsikret Bolla
     (Peter Bendow Med egen inngang 143 1933)
  • [hun hadde] blamert seg ved å tjuvlåne huset
     (Tove Nilsen Chaplins hemmelighet 341 1989)
  • hun ventet hver dag på at graviditeten skulle blamere hennes siste rester av ytre skjønnhet og ynde
     (Knut Faldbakken Alt hva hjertet begjærer LBK 1999)
  • han var redd for å gjøre seg til latter, for igjen å innta rollen som klovn og blamere seg selv til forlystelse for andre
     (Thomas Lundbo Synkere og svevere 115 2010)