blame
substantiv
BØYNINGen; blamen, blamer 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
blamen
ubestemt form flertall
blamer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[bla:m]
ETYMOLOGI
fra fransk blâme 'misbilligelse, bebreidelse; irettesettelse'
BETYDNING OG BRUK
muntlig
SITAT
-
der gødsles med skandaler og med blamer