Det Norske Akademis Ordbok

blaffen

blaffen 
substantiv
BØYNINGubøyelig
UTTALE[bla´f:(ə)n]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av uviss opprinnelse, muligens eufemistisk dannelse av blanke faen; eller muligens bestemt form av blaff; jf. betydningen blåse i
BETYDNING OG BRUK
UTTRYKK
gi blaffen i
muntlig
 ikke bry seg det minste om
; blåse i
  • jf. sjelden
     
    [vi gir] plaffen i eskelendingene
     (Dagbladet 1936/112/10/4)
  • [han] ville gi blaffen i enhver kategorisk ordre om å være forsiktig
     (Verdens Gang 1946/183/3/7 Hans Heiberg)
  • SAS-arbeiderne ga blaffen i råd fra organisasjonen
     (VG 1954/87/8/2–4)
  • med forsterkende tilføyelse
     
    [hun] hadde gitt blanke blaffen i snurrebarten hans og flytta inn til en NTH-student med egen leilighet
     (Kim Småge Sub Rosa 245 1993)
  • jeg vet av erfaring at hotellene gir blaffen i om underskriften [på kredittkortet] ligner
     (Jo Nesbø Hodejegerne LBK 2008)
  • hun gir blaffen i sosiale medier
     (Tina Åmodt Den andre moren 246 2023)