bjukte
verb
BØYNINGbjuktet, bjuktet, bjukting 
preteritum
bjuktet
perfektum partisipp
bjuktet
verbalsubstantiv
bjukting
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[bjo`ktə]
BETYDNING OG BRUK
dialektalt
bøye seg
; gi svikt
SITATER
-
han skyndte sig nedover med bjuktende knæer
-
armene slang, knærne bjuktet og hodet hang