Det Norske Akademis Ordbok

bukte

bukte 
verb
BØYNINGbuktet, buktet, buktning, bukting
UTTALE[bo`ktə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av bukt
BETYDNING OG BRUK
refleksivt
 
bukte seg
,
buktes
 bevege seg i bukter
; sno seg
; slynge seg
SITATER
  • hæren sig bugted langsomt i solen
     (Bjørnstjerne Bjørnson Arnljot Gelline 63 1870)
  • vejen bugter sig bortefter højdedraget
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 248)
  • opefter bugtes vejen smal
     (Henrik Ibsen Digte 111 1875)
  • snart bugtede de [dvs. lynene] sig som horisontale slanger
     (P.Chr. Asbjørnsen Norske Folke- og Huldre-Eventyr 206 1879)
  • uten refleksivt objekt
     
    [strålebuntene] bugted frem og tilbage
     (Fridtjof Nansen Fram over Polhavet I 242 1897)
  • jeg har seet den ene efter den anden af mine undermænd liste sig, bugte sig, hykle sig til gunst
     (Kristian Elster Samlede Skrifter I 180)
  • han var mann for å få en stump jernbane til å bukte sig op gjennem dalen en dag
     (Johan Bojer Folk ved sjøen 51 1929)
  • rutene i togvognen fylles av regndråper som langsomt bukter seg skrått nedover dem
     (Peter Serck Anna Maria Harm LBK 2012)
  • stiene buktet seg som elver på kartet
     (Torbjørn Ekelund Stiens historie 18 2018)