Det Norske Akademis Ordbok

bjeff

bjeff 
substantiv
BØYNINGet; bjeffet, bjeff
UTTALE[bjef:]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
til bjeffe
BETYDNING OG BRUK
1 
det å bjeffe (særlig om den enkelte gang)
; enkelt bjeffing
EKSEMPEL
  • iltre bjeff
SITATER
  • da hørte de plutselig noen iltre bjeff oppe fra tilskuerplassen «Voff, voff, voff, voff!» sa det
     (Anne-Cath. Vestly Ole Aleksander Filibom-bom-bom 40 1953)
  • hundene varslet ankomsten hennes med bjeff
     (Anne B. Ragde Eremittkrepsene LBK 2005)
  • etter et par bjeff til ble det brått stille … «Jævlig lydige, sånne rottweilere,» hvisket Halvorsen
     (Jo Nesbø Sorgenfri 148 2002)
2 
overført
 innsigelse
; refselse
SITATER
  • regjeringen gik av, uten at der var hørt saa meget som et bjeff fra parlamentet
     (Hans E. Kinck Italienere (1926) 170)
  • med arrige bjeff og rabalder paa prent gav du nye signaler til festen!
     (Herman Wildenvey Fiken av Tistler 115 1925)
  • det høres bjeff på herrefolkets sprog
     (Herman Wildenvey Filomele 191 1946)
     | på tysk
  • klodrian! Fars iltre bjeff smeller i øret
     (Ebba Haslund I mangel av sverd 19 1995)