Det Norske Akademis Ordbok

bevre

bevre 
verb
BØYNINGbevret, bevret, bevring
UTTALE[be`vrə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt bifra, trolig avledet (iterativ) av norrønt bifa; se beve, jf. nynorsk og dialektal form bivre
BETYDNING OG BRUK
mest litterært
 skjelve, riste svakt og vedvarende
; dirre
 | jf. beve
SITATER
  • hendes læber var lukkede. De bævred let
     (Sigbjørn Obstfelder Skrifter II 83 1917)
  • det var slig munterhed, som bævrer i mundvigerne
     (Hans Aanrud Fortællinger I 163 1923)
  • de bævrer af lyst dine næsebor
     (Nils Collett Vogt September-Brand 132 1907)
  • han bævrede over hele kroppen
     (Nils Collett Vogt Familiens sorg (1914) 231)
  • luften [stod] og bævrede over de hede grusstrækninger
     (Otto Sverdrup Nyt Land II 372 1903)
  • de var allesammen saa rædde for sit skind, at det bævrede langt ind i flasket paa dem, bare man nævnte Paris
     (Vilhelm Krag Isaac Seehuusen 303 1900)
  • oppe i nord bævrende buer af svagt nordlys
     (Fridtjof Nansen Fram over Polhavet I 234 1897)
  • et øieblik bævred den erkjendelse i hende, at Eilert kjendte menneskene
     (Peter Egge Hjærtet 225 1907)
  • dialektalt
     
    den bivrende lysdunsten fra vinduet er knapt til å merke nu
     (Mikkjel Fønhus Reinsbukken på Jotunfjell 202 1926)
  • dialektalt
     
    [døden] la en mat glans i øinene, trak hurtige bivringer over kroppen og lammet muskler og sener
     (Mikkjel Fønhus Der vildmarken suser 5 1919)
  • arkaiserende
     
    han satte tænderne haardt i underlæben – haken hans bivret og skalv noget
     (Sigrid Undset Husfrue 98 1921)
  • og skalv av hete
     (Per Imerslund Hestene står salet 6 1936)
  • dialektalt
     
    det bivrer i vinden
     (Tor Ulven Avløsning 25 1993)
  • de genuine popøyeblikkene, de som slår deg i bakken, som får huden til å bevre
     (Dagbladet 11.10.2013/56)
  • skyggene under det bevrende løvverket
     (Ero Karlsen Bodø LBK 2004)