birgittiner
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; birgittineren, birgittinere 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
birgittineren
ubestemt form flertall
birgittinere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[birgiti:´nər]
ETYMOLOGI
avledet med suffikset -er av kvinnenavnet Birgitta, etter den hellige Birgitta
av Vadstena (1303–73) som grunnla birgittinerordenen, stadfestet
av paven i 1370
BETYDNING OG BRUK
kirkevesen