bilboquet
substantiv
BØYNINGen; bilboqueten, bilboqueter 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
bilboqueten
ubestemt form flertall
bilboqueter
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[bilbåke:´]
ETYMOLOGI
fra fransk bilboquet, sammensatt av bille 'kule' eller bille 'kjepp', og et ord av uviss opprinnelse, muligens en avledning av fransk dialekt boquer 'slå'; jf. forøvrig middelalderlatin boquetum 'pel, stokk'