bifurkasjon
substantiv
BØYNINGen; bifurkasjonen, bifurkasjoner 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
bifurkasjonen
ubestemt form flertall
bifurkasjoner
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[bifurkaʃo:´n]
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til bifurkere, dannet etter mønster av andre latinske verbalsubstantiver
BETYDNING OG BRUK
1
geografi
elvs deling i to løp som går hvert til sitt vassdrag
2
anatomi
sted i kroppen der to årer eller rør deler seg, f.eks.
luftrørets og hovedpulsårens forgreningssted