bienveillance
substantiv
BØYNINGen; bienveillancen, bienveillancer 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
bienveillancen
ubestemt form flertall
bienveillancer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[bjæŋveija:´ŋs]
ETYMOLOGI
fra fransk bienveillance 'godhet, velvilje', avledet av bienveillant 'som vil godt'; sammensatt av bien 'god' og veuillant, eldre form av presens partisipp
av vouloir 'ville'
BETYDNING OG BRUK
litterært, sjelden
SITAT
-
Oscar den første vilde føie en ny bienveillance til sin morgengave: kongen aktet at oprette en ridderorden for Norge