Det Norske Akademis Ordbok

besvergelse

besvergelse 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; besvergelsen, besvergelser
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
besvergelsen
ubestemt form flertall
besvergelser
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[besvæ´rg(ə)lsə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til besverge, avledet med suffikset -else
BETYDNING OG BRUK
1 
det å besverge
SITATER
  • Maximos talte sælsomme besværgelser
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 99 1873)
  • moren gjentok sitt «spennende … spennende» til det ble en besvergelse av det
     (Torgrim Eggen Den nye Dylan 91 1997)
2 
inntrengende henvendelse
 | jf. besverge
EKSEMPEL
  • bønner og besvergelser
SITAT
  • [han lå og hørte på] suset av århundres hviskende stemmer … som en tåke av bønn og gråt og besvergelser
     (Kurt Aust Kaos og øyeblikkets renhet LBK 2008)