Det Norske Akademis Ordbok

benediktiner

benediktiner 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; benediktineren, benediktinere
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
benediktineren
ubestemt form flertall
benediktinere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[benədikti:´nər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledning med suffiksene -in og -er av mannsnavnet Benedikt; etter navnet til den italienske munken Benedikt fra Nursia (ca. 490–ca. 550), som stiftet munkeordenen; jf. benediktinerorden
BETYDNING OG BRUK
1 
munk av benediktinerordenen
SITATER
  • benedictinerne [driver] et utstrakt barmhjertighetsarbeide
     (A-magasinet 09.06.1927/8 Carl Huitfeldt)
  • Roma, du må frykte et så dårlig rykte du og benediktinerne fikk i Béziers
     (Sissel Lange-Nielsen Bålet 77 1983)
2 
en type fransk likør, opprinnelig laget i benediktinerklosteret i Fécamp
SITATER
  • en bolle punsch, som han ganske vildt komponerte sammen av rhinskvin, guavarom, benediktiner og kokende vand med sukker
     (Chr. Skredsvig Romaner og fortællinger I 117)
  • han drak et glas øl, og hun nippet til en benedictiner
     (Øvre Richter Frich Den røde taake 137 1914)
  • [de] nippet til de grønne likørglassene med høy stett … Sankt Halvard og Benediktiner med urter fra fjerne land
     (Tore Stubberud Råtten sol LBK 2008)