Det Norske Akademis Ordbok

belære

belære 
verb
BØYNINGbelæring
UTTALE[belæ:´rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra middelnedertysk belēren, tysk belehren; av be- og lehren; se lære
BETYDNING OG BRUK
1 
bibringe kunnskap
; opplyse
; la vite
KONSTRUKSJON
  • noe(n) belærer noen (om noe)
SITATER
  • livets erfaring har belært mig om …
     (Alexander L. Kielland Skipper Worse 288 1882)
  • barnepigen belærte mig om at manden på pengen var «kong Fredrik rex»
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 307)
  • belært af bittre erfaringer, skriver jeg personlig intet mere om mig selv, om end tiden tillod mig det
     (Edvard Grieg Artikler og taler 64)
  • siste dag av ankesaken … er i morgen, da dommeren skal belære juryen om strafferett
     (Kjetil Stensvik Østli Politi og røver LBK 2009)
2 
på nedlatende eller formanende måte korrigere eller opplyse
 | jf. belærende
KONSTRUKSJON
  • noen belærer noen (om noe)
EKSEMPEL
  • jeg lar meg ikke belære av deg
SITATER
  • prøver du å belære meg? Du, av alle!
     (Lars Saabye Christensen Norske stiler LBK 2012)
  • jeg skulle ikke komme her og belære dem om alarmer, liksom
     (Kjetil Stensvik Østli Politi og røver LBK 2009)