begin
substantiv
BØYNINGen; beginen, beginer 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
beginen
ubestemt form flertall
beginer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[begi:´n]
ETYMOLOGI
via middelnedertysk begine; fra fransk béguine (femininum),
trolig avledet av tilnavnet Bègue og brukt om
presten Lambert (1100-tallet, fra Liège), som skal ha vært grunnleggeren
av sammenslutningen; jf. maskulint motstykke begard
BETYDNING OG BRUK
religionshistorie, om katolske forhold
medlem av en middelaldersk sammenslutning av kvinner som
levde sammen i klosterlignende samfunn, men uten å binde seg med klosterløfte, oppstått i Flandern på 1100-tallet
| jf. begard