Det Norske Akademis Ordbok

befalhaver

befalhaver 
substantiv
Informasjon
BØYNINGen; befalhaveren, befalhavere
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
befalhaveren
ubestemt form flertall
befalhavere
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
annet ledd -haver; etter tysk Befehlshaber
BETYDNING OG BRUK
militærvesen
 offiser som har kommandomyndighet, især øverstkommanderende
 | jf. befalhavende
SITATER
  • de russiske befalhaveres korrekte og elskverdige optreden
     (D. Kokk Otto Sverdrups liv 127 1934)
  • den 30. juni hadde [Terboven] talt med befalshaverne fra de tre våpengrener
     (Hans Fredrik Dahl En fører for fall 155 1992)
  • man tilbød seg å kapitulere overfor den keiserlige befalshaver
     (Elsbeth Wessel Wien 227 1999)