befalhaver
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; befalhaveren, befalhavere 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
befalhaveren
ubestemt form flertall
befalhavere
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
BETYDNING OG BRUK
militærvesen
offiser som har kommandomyndighet, især øverstkommanderende
| jf. befalhavende
SITATER
-
de russiske befalhaveres korrekte og elskverdige optreden
-
den 30. juni hadde [Terboven] talt med befalshaverne fra de tre våpengrener
-
man tilbød seg å kapitulere overfor den keiserlige befalshaver