barke
verb
MODERAT BOKMÅLbarket, barket, barking 
preteritum
barket
perfektum partisipp
barket
verbalsubstantiv
barking
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ba`rkə]
ETYMOLOGI
avledet av bark
BETYDNING OG BRUK
1
behandle, garve (fiskegarn, seil. o.l.) med utkok av bark
SITATER
-
han skulde egentlig borke idag, ruserne hans er blit herlig graa
-
«Sjøblomsten» [fosser] fram for høie, barkete seil(Johan Bojer Samlede verker IV 41)
-
Meri var flink med skinn. Hun flekket bark for å barke(Bente Pedersen Ved hjertets ildsted LBK 2001)
2
ta barken av
SITATER
-
[jeg ville] felle den høyeste grana … og kviste den sjøl … og barke den sjøl(Per Petterson Ut og stjæle hester LBK 2003)
-
frem til 1950 skjedde tømmerhugst hovedsakelig med håndkraft og nesten alt virke ble barket i skogen(Kjentmannsmerket 2024–26/46)