Det Norske Akademis Ordbok

balansegang

balansegang 
substantiv
ETYMOLOGI
annet ledd gang
BETYDNING OG BRUK
1 
det å bevege seg på et smalt eller usikkert underlag mens man forsøker å holde balansen
SITATER
  • balansegang på bommen
     (Agnar Mykle Largo 53 1967)
  • en farlig balansegang over et juv med en dragende foss under
     (Torfinn Haukås Svindlere 30 1976)
2 
overført
 vanskelig manøvrering mellom forskjellige, ofte motstridende hensyn
SITATER
  • balansegang er nøytralitetens store problem
     (Farmand 1969/18/21/2)
  • balansegangen mellom demonstrasjonspolitikk og tilpasning
     (Georg Johannesen Om den norske tenkemåten 337 1975)
  • vi opplever i denne saken en hårfin juridisk balansegang
     (Fædrelandsvennen 25.06.2013/5)