Det Norske Akademis Ordbok

bøyningsspråk

bøyningsspråk 
substantiv
BETYDNING OG BRUK
språkvitenskap
 språk hvor grammatiske forhold uttrykkes først og fremst gjennom bøyning, ved at et ord opptrer i forskjellige bøyningsformer avhengig av hvilke grammatiske forhold det uttrykker
; syntetisk språk
 | til forskjell fra analytisk språk
EKSEMPLER
  • i typiske bøyningsspråk bøyes substantiver i kasus
  • norrønt må, i motsetning til moderne norsk, regnes som et bøyningsspråk
SITAT
  • bøyningene [i urnordisk var] rike og mange, det var et bøyningspråk med en fri ordstilling
     (Karsten Alnæs Historien om Norge 1 80 1996)
språkvitenskap, nå sjelden
 språk hvor et ords stamme smelter sammen med bøyningsendelsen, slik at det blir vanskelig å skjelne mellom de forskjellige delene av ordet
 | til forskjell fra agglutinerende språk; jf. indre bøyning