bægje verb BØYNINGbægjet, bægjet, bægjing preteritum bægjet perfektum partisipp bægjet verbalsubstantiv bægjing UTTALE[bæ:`jə] ETYMOLOGI av norrønt bægja; avledet av båg BETYDNING OG BRUK dialektalt hindre (f.eks. i å komme frem på veien) ; stenge ; stå i veien ; tvinge (i en bestemt retning)
