Det Norske Akademis Ordbok

avspise

avspise 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLavspising
verbalsubstantiv
avspising
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
i denne betydningen etter tysk abspeisen, sammensatt av ab 'av, fra, bort, ned' og speisen i betydningen 'bespise'
BETYDNING OG BRUK
litterært, mest i perfektum partisipp
 spise av
; gnage vekk
EKSEMPEL
  • kjøttet var avspist så bare knoklene var igjen
SITAT
1.1 
i perfektum partisipp
 
avspist
 gnaget (det spiselige) vekk fra
; tømt for retter, for mat
SITATER
  • bare herskapet [er] igjen ved det avspiste bord
     (Knut Hamsun Segelfoss By II 103 1915)
  • de avspiste benene … nådde til bunns
     (Aksel Sandemose En sjømann går i land 22 1931)
  • de [vasset] rundt i søppelet og lette etter en avspist knoke
     (Kim Småge Kvinnens lange arm 82 1992)
  • de ryddet papir, avspiste ispinner og annet skrot som folk bare hadde sluppet fra seg
     (Finn Carling Gepardene 41 1998)
i perfektum partisipp
 
avspist
 sjelden
 spist ferdig
; blitt ferdig med å spise
SITATER
  • imidlertid havde de afspist ved det andet bord
     (Nicolai Ramm Østgaard Fra Skov og Fjeld 33 1858)
  • da hun kom ind, hadde de avspist
     (Sigrid Undset Korset 26 1922)
prøve å tilfredsstille (noen) med noe dårligere enn det vedkommende har krav på eller forventer
SITATER
  • insisterte de på noe, ble de avspist med Torgeirs leveregler
     (Liv Køltzow Hvem har ditt ansikt? 23 1988)
  • avspise kverulanter med akkurat deres rettmessige minimum
     (Roy Jacobsen Trygve Bratteli 406 1995)
  • lønnskommisjonene avspiste folk med smuler
     (Bengt Calmeyer Vitner 103 1999)
  • jf.
     
    [katedralens nordtårn] står igjen der nede, avspist med sin lille kalott
     (Elsbeth Wessel Wien 90 1999)
UTTRYKK
(ikke) la seg avspise med noe
(ikke) nøye seg med mindre enn man har krav på eller forventer
  • du skulde få se, at jeg lod mig afspise med penge –!
     (Henrik Ibsen Vildanden 190 1884)
  • denne gangen lot ikke fru Mowinckel seg avspise, ble eitrende sint og sloss for sin «rett» til stykket
     (Nils Johan Ringdal Nationaltheatrets historie 162 2000)