Det Norske Akademis Ordbok

avmakt

avmakt 
substantiv
BØYNINGen; avmakten
ETYMOLOGI
eldre dansk form amagt, fra middelnedertysk āmacht, sammensatt av nektende prefiks (gammelhøytysk ā- 'u-') og macht; jf. makt
BETYDNING OG BRUK
1 
foreldet
 kraftløshet
; svakhet
2 
foreldet
 bevisstløshet
; besvimelse
SITAT
UTTRYKK
falle/synke i avmakt
besvime
3 
maktesløshet
; avmektighet
EKSEMPEL
  • føle avmakt overfor noe
SITATER
  • alle spotter over Cæsars afmagt
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 151 1873)
  • hun var lammet af en fuldstændig, håbløs afmagt
     (Bjørnstjerne Bjørnsons fortællinger 332)
  • han overvældedes av sin avmakt
     (Peter Egge Lænken 71 1908)
  • hele Europa gisper i avmakt efter den utarmende ødeleggelse
     (Fridtjof Nansen Nansens røst II 548)
  • de uvisse nattetimene hvor alle på sjøen frykter sin egen avmakt under stjernene
     (Knut Faldbakken Til verdens ende 55 1991)
  • noen har kalt banning for avmaktens språk
     (Ruth Vatvedt Fjeld Norsk banneordbok 9–10 2018)
  • politikk handler om makt, noen ganger også om avmakt
     (Frank Rossavik Ulv? Ulv! 90 2021)