Det Norske Akademis Ordbok

assonans

assonans 
substantiv
BØYNINGen; assonansen, assonanser
UTTALE[asona´ŋs]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
via tysk Assonanz, fra fransk assonance, trolig fra spansk asonancia, til latin assonare; se assonere
BETYDNING OG BRUK
metrikk
 rim med forskjellig vokal, men samme konsonantendelse eller med samme vokal, men forskjellig konsonantendelse
 | jf. halvrim
SITATER
  • som nævnt var «urene» stavelse-rim eller assonansen princip i oldnorsk skaldskap, likesom de er det i middelalderens ballade
     (Hans E. Kinck Mange slags kunst 260 1921)
  • [Wilfred Owen] bruker assonansen, han lar vokalene kalle på hverandre, gry rimer således på grå, søvn for eksempel på savn
     (Nordahl Grieg De unge døde 189 1932)
  • ved assonanser kan usikkerheten utdypes, rim finner ikke engang rim, ingenting bekreftes, der svares bare i en dump gjenklang
     (Nordahl Grieg De unge døde 190 1932)
  • pauseringer og assonanser [i teksten] spiller en konstitutiv rolle
     (Rolf N. Nettum Konflikt og visjon 215 1970)
  • lydlige varianter av sammenstillingsgrepet er: rim, assonans og allitterasjon (eller, mere generelt, gjentagelsen)
     (Jostein Børtnes Polyfoni og karneval 71 1993)
UTTRYKK
konsonantisk assonans
rim med forskjellig vokal, men samme konsonantendelse (f.eks. kast – best)
vokalisk assonans
rim med samme vokal, men forskjellig konsonantendelse (f.eks. fin – smil)