Det Norske Akademis Ordbok

aristotelisk

aristotelisk 
adjektiv
BØYNINGaristotelisk
UTTALE[aristote:´lisk]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet med suffikset -isk av personnavnet Aristoteles; navn på gresk filosof og naturforsker (384–322 f.Kr.)
BETYDNING OG BRUK
1 
som hører til, er typisk for eller minner om Aristoteles og hans filosofi
 | ofte til forskjell fra platonsk
SITATER
  • kunnskap om platonsk og aristotelisk filosofi i tidlig middelalder
     (Paulus Svendsen Enhet og mangfold i europeisk kultur 153 1980)
  • den romantiske naturfilosofi har både aristoteliske og nyplatonske trekk
     (Jostein Gaarder Sofies verden LBK 1991)
  • bevegelsene forplanter seg … ovenfra og nedover i den aristoteliske verdensbygningen
     (Trond Berg Eriksen Reisen gjennom helvete (2000) 63)
2 
som er i samsvar med, følger eller minner om Artistoteles’ poetikk (særlig hans lære om tragedien, bl.a. vektlegging av at handlingen i dramaet skal fremkalle frykt og medlidenhet og at helten selv ved sin hybris, overmot, skal være skyld i sin tragiske skjebne)
SITATER
  • et «aristotelisk» eller lukket drama, hvor hendelsene utvikler seg med logisk konsekvens fra begynnelse til slutt
     (Leif Longum Å lese skuespill 44 1976)
  • Francis Bull oppsummerer denne tragiske dimensjonen etter klart aristotelisk grunnmønster
     (Erik Bjerck Hagen Livets overskudd 191 2013)