ap - Det Norske Akademis ordbok

substantiv

MODERAT BOKMÅLet; apet

genus

nøytrum

ubestemt artikkel

bestemt form entall

apet

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[a:p]

ETYMOLOGI

verbalsubstantiv til ape

BETYDNING OG BRUK

(ertende) moro, tull

SITAT

det var ikke meninga at du skulle plapre etter og bli like full av ap som ekkoet hjemme i fjellene

(Bergljot Hobæk Haff Den guddommelige tragedie 77 1989)

UTTRYKK

drive ap med noen

drive gjøn med

; tøyse med

de andre paa gaarden drev saa meget ap med disse to, som de kunde

(Hans Aanrud Fortællinger I 144 1923)
«Huff, nå driver du bare ap med meg. Så stygg du er!»

(Knut Faldbakken Bad boy 96 1988)
i slutten av september [kom] to kvinner inn på biblioteket, og holdt nærmest ap med ham

(Dag Solstad T. Singer LBK 1999)
jf.

han som kunne bli så sint da vi gjorde ap med ham når han hadde sovnet full i veigrøfta

(Britt Karin Larsen Himmelbjørnens skog LBK 2010)

ha (noen) til ap

ha moro av (noen)

ei godslig lita kjempe … som jentene hadde aldri så lite til ap

(Andreas Markusson Flåten går ut 21 1941)

sjelden

narraktig vesen

; narr

SITAT