Det Norske Akademis Ordbok

anstå

anstå 
verb
MODERAT BOKMÅLanstår, anstod eller ansto, anstått
presens
anstår
preteritum
anstod eller ansto
perfektum partisipp
anstått
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
fra middelnedertysk anstān, tysk anstehen 'stå i kø; gjenstå; stå til, passe til; bli synlig; komme til overflaten', sammensatt av an og stehen 'stå'
BETYDNING OG BRUK
1 
bergverk, om bergarter, metaller o.l.
 tre frem (i dagen)
EKSEMPEL
  • malmen anstår i dagen
SITAT
  • at komme til anstaaende fjeld for at faa nogle stuffer var … ikke saa let
     (Otto Sverdrup Nyt Land II 42 1903)
2 
litterært
 passe, være behagelig for
SITAT
  • denne lille skriger, der … vrælede i, akkurat naar det selv anstod ham, irriterede ham
     (Thomas Krag Ada Wilde 142 1896)
2.1 
refleksivt
 
anstå seg
 litterært
 sømme seg, passe seg (for)
SITATER
  • jeg [vil] oprigtig si Dem, at denne – denne løierlige frygt for et fruentimmer – kun lidet anstaar sig et voksent mandfolk
     (Bernt Lie Mot Overmagt 114 1907)
  • [markedstilhengerne] går atskillig lenger enn det som ansto seg i Skandinavia før «høyrebølgen»
     (Håvard Nilsen og Dag Østerberg Statskvinnen 137 1998)
  • – Det finnes ting som anstår seg og ting som ikke anstår seg, sa han mutt
     (Herbjørg Wassmo Karnas arv 33 1997)