anstalte
verb
BØYNINGanstaltet, anstaltet, anstalting 
preteritum
anstaltet
perfektum partisipp
anstaltet
verbalsubstantiv
anstalting
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[a´nstaltə]
ETYMOLOGI
BETYDNING OG BRUK
refleksivt
anstalte seg
sjelden
treffe, gjøre anstalter (til)
SITAT
-
han anstalter seg så menn til å ta mål av hva han kaller «tidssykdommens urbilde»(Morgenbladet 1957/277/3)