Det Norske Akademis Ordbok

anseelse

anseelse 
substantiv
BØYNINGen; anseelsen
UTTALE[a´nse(ə)lsə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til anse, avledet med suffikset -else
BETYDNING OG BRUK
1 
foreldet eller dialektalt
 måte noe viser seg på
; utseende
SITAT
2 
det å ta hensyn til
; det å vurdere
 | jf. anse
UTTRYKK
persons anseelse
persons rang eller stilling
  • der er ikke persons anseelse hos Gud
     (Rom 2,11)
     | eldre oversettelse; 1930: Gud gjør ikke forskjell på folk
uten persons anseelse
uten å la seg påvirke av den enkelte persons rang eller stilling
  • denne sjeldne gaven av en sommerkveld, som ble delt ut til alle uten persons anseelse
     (Kjersti Ericsson Far og mor LBK 1998)
3 
det å være (høyt) ansett, aktet
; aktelse
SITATER
  • kun een gang erindrer jeg, at [overlæreren] hævdede sin anseelse
     (Conrad N. Schwach Erindringer af mit Liv indtil Ankomsten til Throndhjem 81)
  • magten har de tat fra os for længe siden, anseelsen ogsaa
     (Kristian Elster d.y. Av Skyggernes Slegt 131 1919)
  • just nu har jeg brug for al min moralske anseelse
     (Henrik Ibsen Samfundets støtter 133 1877)
  • en anseelse, som min familie gennem lange slægter havde vidst at bevare
     (Henrik Ibsen De unges forbund 192 1874)
  • hospitalet har en betydelig anseelse
     (Karsten Alnæs Sabina LBK 1994)
  • Norges anseelse i utlandet var skadet
     (Lars Saabye Christensen Magnet 651 2015)