Det Norske Akademis Ordbok

anomi

anomi 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; anomien, anomier
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
anomien
ubestemt form flertall
anomier
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[anomi:´]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
via fransk anomie, fra gresk anomia 'lovløshet', av a- og en avledning av nomos 'lov'
BETYDNING OG BRUK
sosiologi
 samfunnstilstand hvor normative standarder for adferd og tro er svekket eller forsvunnet
SITATER
  • det fenomen som [Emile] Durkheim kalte «anomie» eller normløshet [i moderne storbyer]
     (Norge og EEC 198 1971)
  • liberalismen, oppfattet som fremmedgjøring, oppsplitting og atomisme, en samfunnsform som frambringer anomi
     (Thomas Krogh Fra Frankfurt til Hollywood 127 1991)
     | jf. atomisme