Det Norske Akademis Ordbok

annuitet

annuitet 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; annuiteten, annuiteter
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
annuiteten
ubestemt form flertall
annuiteter
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[anuite:´t]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
etter fransk annuité, fra middelalderlatin annuitas, avledet av latin annus 'år'; jf. suffikset -itet
BETYDNING OG BRUK
økonomi
 fast sum av renter og avdrag som låntager betaler hver termin inntil lånet er tilbakebetalt
SITATER