Det Norske Akademis Ordbok

anklager

anklager 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[a`nklagər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av anklage (verb) med suffikset -er
BETYDNING OG BRUK
jus
 person som på det offentliges vegne utøver anklagemyndighet
; særlig (om eldre eller utenlandske forhold) i forbindelsen den offentlige anklager person som utøver anklagemyndigheten
 | jf. aktor
SITATER
  • jeg har været min egen anklager, min egen forsvarer og min egen dommer
     (Henrik Ibsen John Gabriel Borkman 163 1896)
  • han hevdet at anklagerne selv var ansvarlige for lovbruddene de beskyldte ham for
     (Joar Hoel Larsen Dead or alive LBK 2008)
UTTRYKK
den offentlige anklager
særlig om eldre eller utenlandske forhold
 personen som utøver anklagemyndigheten
person som anklager
SITAT
  • av en konkurrent var hun blitt beskyldt for doping, og hun ble spurt hva hun ville si til anklageren ved deres neste møte
     (Aftenposten 23.07.2009/Kultur/6)